Dikt til Gro Finnes bilder, Torgeir Rebolledo Pedersen

Fra katalogen laget til utstillingen i Norske Grafikere 2017:
Refleksjoner rundt et kunstnerskap, Åse Minde
Jannes tekst, Janne Aas
Portretter, Gro Finne

Klesskifte på Olaf Ryes plass, Harald Flor

Tegning og teater, Ulla Uberg

Portrett som nærhetens dialog, Harald Flor

"They incarnate, frail as they are, a forgotten selfrespect. They confirm, despite evrything, that life was and
is a gift".
- John Berger om mumieportrettene fra Fayum.

Med utstillingstittelen "Spor og avtrykk" spiller Gro Finne to synonymer opp mot hverandre. Men mellom så nært beslektete ord fins også et betydningsmessig spenn. Ordene har både en eksistensiell dimensjon, og er forbundet med de prosesser som Finnes bilder oppstår gjennom. I portrettet - som danner den dominerende sjangeren - representerer furen et forandringens tegn. Mens linjene avtegner alt fra konturens karakter, til å gi dekorative elementer et så vel dramatisk og ekspressivt som rytmisk vitaliserende preg.

Gro Finne sto for første gang fram som utstiller i 1981. Det skjedde gjennom kombinasjonen av et tidstypisk malerisk driv og en heftig, samfunnskritisk holdning - som stort sett var på hell hos jevnaldrende kunstnere. Finne fant et fellesskap hos de noe eldre kollegene Sonja Krohn, Marianne Hølmebakk og Marit Wiklund, som rettet en krass kritikk mot det de så som raserende krefter i hovedstaden.

På utstillingen "Oslo, Oslo" i UKS kritiserte kvartetten samstemt - men med ulik visuell instrumentering - det økonomiske frisleppet som også her førte til at et urbant samfunn ble både arkitektonisk og sosialt brutt ned. Prosessen i hovedstaden kulminerte med nedleggingen av Nylands verksted, som eliminerte sporene av industrikulturen i den sentrale hovedstaden. Arbeidsstokken havnet i byens utkanter og utenbys, mens Aker Brygge ble invadert av advokater, bankfolk og meglerhusenes dresskledde mannskap.

Selv om forandringens vinder kommersialiserte Oslo sentrum, skulle byen som sosial organisme fortsette med å gi næring til Gro Finnes kunst. Maleriet fikk tilført ny, frisk pust fra livet på en av østkantens grønne lunger, Olav Ryes plass. Med atelier i en tidligere stall like ved, fant hun også et arbeidssted som ga rom for og ro til å bearbeide impulsene fra kjapt nedtegnete notater i nabolaget.

Lokaliseringen gjorde ikke Finne til hjemstavnsmaler og topografisk temmet av omgivelsene. Parkrommet på Grünerløkka åpnet seg som en skiftende scene. En arena hvor mennesker kan veksle mellom malerisk dynamisk å haste etter inngåtte avtaler. Eller pensles poetisk til tegn for kommunikasjon og ro, når tid og temperatur tillater det. Omgitt av trær som står bladrike eller ribbet lik taust talende iakttakere. Som også symboliserer at parkrommets agerende og reflekterende skikkelser er nærværende i naturens sykliske kretsløp. Med en fargeskala som energisk anslår, eller etablerer en sordinert samklang med sesongens stemningsleier.

Tegningen lå i bunnen for det malerisk skiftende og stemningsmessig vekslende bybildet på Olav Ryes plass. Strekens selvstendige karakter ble seinere utviklet gjennom Finnes tegninger av sceniske karakterer sett fra teatersalens mørke. Hurtige riss av tafatte typer fra Beckets absurdistiske univers, Jon Fosses klare karakterer, eller eksponenter for det fysisk ekspressive spillet som Grusomhetens Teater står for med sin Artaud-influerte stil. De ble delvis
videreført gjennom en grafisk prosess. Etsninger som bevarer strekens preg av å være resolutte gjensvar på kunstnerens opplevelse av sentrale momenter i forestillingen.

Å portrettere på den måten Gro Finne gjør i "Spor og avtrykk" innebærer en helt annen prosess. Av observasjon og selvrefleksjon kombinert med en langsomhetens estetikk. Tilnærmingen gjennom streken har et intimt forhold - eller en nær relasjon - som grunnleggende premiss.

Dette utgangspunktet åpner for en fruktbar dialog mellom kunstner og modell, fjernt fra bestillingsportrettets innebygde krav til representasjon og rolle. Det selvpålagte oppdraget med eget nærvær innenfor en sosial sammenheng med familie og vennekrets, har en eksistensiell dimensjon. Kanskje ser også Finne et snev av det Edvard Munch kalte "min kunsts livvakter" i dem.

Den tillitsbaserte nærheten mellom kunstner og modell framkaller et større mot til uforbeholden kartlegging av de minste særtrekk. Situasjonen løses opp i en intensivert mottakelighet for de flyktige signaler som oppstår gjennom modellens holdning og minespill. Kanskje er den menneskelige merverdien av samarbeidet et særlig stimulerende aspekt for Finne i disse dialogene.

Likevel stopper ikke den kunstneriske prosessen her. Den videre bearbeiding fra tegning til grafiske versjoner utvider ikke bare det tekniske registeret, men aksentuerer og nyanserer sider ved strekens spor. Det distinkte i linjeløpet som innfanger og omslutter datteren Marta, suppleres med farger, papirfibre og avtrykk fra årringer som varierer klangbunnen for den unge kvinnens klarøyde og lyttende vesen.

Finne ser tida avtegne seg i egne ansiktstrekk, men legemliggjør samtidig livskraft og overskudd innenfor det klassiske knestykkeformatet. Ved visuelle vekslinger innenfor koloritten på frisyre, hud og sommerlige kjoler, der både konturen og mønstringen danner rytmisk ubundne forløp. En synliggjøring av at "Joie de Vivre" er en tilstand som ikke går ut på dato, og at lengsel etter nærhet varer ved.

Den siste rest av grokraft er et viktig trekk ved de to knudrete og kuttete trestammene som Finne plasserer symmetrisk mot monokrome og symbolsk ladde flater av grønt og rødt. Utstyrt med samme tyske tittel og lik numerisk betegnelse. Tittel og tall indikerer en vitenskapelig klassifisering. Men de dreier likevel ikke billedkarakteren bort fra likheten med en torso. Et ord som har sin rot i det italienske tre stump. Men her har den knudrete og kvestete stammen fortsatt feste i jordsmonnet. Og kanaliserer som i trass vekstmuligheter for nye blader.

Det ligner mer enn et tilfelle når Finne har valgt et utsnitt med den tornete stengelen på ei rose som katalogomslag. Selv om tegningen som utsnittet er hentet fra ble laget i 2010. En ny, blodrød versjon av blomsten i silketrykk fra i fjor bestyrker den tanken. Rosa blir aldri den samme etter terroren 22. juli, og Gro Finne forener flere betydninger i sin versjon. Den liggende plasseringen på arket virker som et visuelt ekko av dødsofrenes posisjon, og den avkuttete blomsten framkaller gjennom fargen og sitt sårbare vesen en smerteridd dimensjon. Slik blir bildet blir både avtrykk etter et sorgarbeid og spor av en deltakende handling.

Harald Flor
Januar 2012

Til Gro Finnes bilder

stille viten
stille tro
omformet
og portrettert
en selvbevisst
skyhet
sikker i sin famling
ikke flate ut

selvportrettere
velportrettere
streken
hegner om
det portrettlike
det portrettulike

tegnet ut
tegnet inn
regnet inn
regnet ut
solas skinn
månens bein

stille skjønnhet
skjørhet
hvitt mot
svart mot
fylle livet
forsiktig
fullt

tegningen
regningen
betalt
for å slippe
prate tomt
motivet


Av Torgeir Rebolledo Pedersen
nov. 2011

Refleksjoner rundt et kunstnerskap, Åse Minde

"Everything is autobiographical and everything is a portrait, even if
it's a chair". Lucian Freud

Jeg tror mange kunstnere vil kjenne seg igjen i Lucian Freuds
påstand om at alt er selvbiografisk, til og med en stol. Livet og
kunsten er ikke skilt fra hverandre, men vevet inn i hverandre.
Derfor vil også de avtrykk livet setter i oss gjennom et livsløp skape
gjenklang og være med på å prege kunstnerens bilder.

Gro Finne har alltid vært trofast mot sin kunstform, både som maler,
tegner og grafiker.

Hun skriver: "Mine arbeider handler om naturens og tidens spor og
historiens og kulturens avtrykk.".

Dette utsagnet er tilstedeværende i alt hun gjør: I tidligere arbeider,
maleriene fra 1970-80 tallet, gjenspeiles et glødende samfunns-
engasjement, kjærlighet til byen og nærmiljøet på Grünerløkka.

På den tiden var kaféene Krølle, Kunstnernes hus og Club 7 sentrale
møtesteder for diskusjoner rundt kunst og politikk. Musikermiljøet
og flere av musikerne som spilte på Club7, ble også typiske
skikkelser i tidligere malerier. Hun evnet å fange de ulike
stemningene både i Club miljøet og i hverdagslivet som omga henne
i nærmiljøet på Grünerløkka. Når jeg betrakter noen av bildene hun
har malt fra parken på Olaf Ryes plass og menneskene som
oppholder seg der, er det som musikk eller poesi for meg. Jeg dras
inn i bildene og blir deltager. De gir en fornemmelse av å bevege seg
over parkplassen en sommerdag til musikk av Miles Davis.

Gro Finne har også alltid hatt et hjerte nært til teatret, og hun har
tegnet fra en rekke teaterforestillinger. Hennes teater tegninger har
rene, enkle linjer. Samtidig mestrer hun gjennom disse vakre linjene
å vekke til live stemningen og spenningsfeltet mellom de ulike
karakterene i stykket.

Et fordypningsprosjekt.
I de senere år har Finne fordypet seg i arbeidet med tegning og
grafikk. Tematikken har handlet om naturen og mennesket. Hennes
tegninger blir videre bearbeidet til grafiske former. Det er som om
hun søker å komme inn under barken på treet eller inn under huden
på sine modeller. De nærgående fremstillingene av både blomster,
trestammer og mennesker, viser et skarpt blikk for detaljer. Bildene
er blitt trykket i forskjellige farger, noe som bidrar til at samme motiv
får et helt nytt stemningsbilde.

Portretter og selvportretter:
I møte med Finnes selvportretter og portretter av familien og
bekjente, får jeg først en fornemmelse av noe rått og litt brutalt,
ubehagelig direkte. Men når man nærmer seg disse portrettene
skjer det noe med en. Som betrakter føler jeg et nærvær med
modellen i bildet.

Finne sier hun ikke har noen intensjon om å skildre karakteristikker,
men samtidig oppleves det som det er nettopp det hun gjør. Det
skjer et møte i disse portrettene, et møte på flere plan, mellom
kunstneren og modellen, samt et møte mellom kunstneren,
modellen og betrakteren.. Ansiktstrekkene i både selvportrettene og
modellenes ansikt er nyanserte og finstemte og fremhever den
enkeltes særtrekk. Det gir en følelse av at Finne nærmest preller
huden av sine modeller. At hun i time etter time har betraktet sine
modeller og funnet frem til den enkeltes identitet.

Et selvportrett i hel-figur, ikledd en kinesisk kimono, er laget i
utallige varianter med ulike fargenyanser, der både bakgrunnen og
klesplagget har skiftet valør.
Bildet viser for meg sentrale elementer ved Finnes kunstnerskap:
Hvordan hun gjennom en langsom, tålmodighetsprosess har
kommet frem til det endelige resultatet, og at det er en kunstner
som kan sitt fag. Det strenge ansiktet er en kontrast til den myke
kimonoen. Den detaljerte fremstillingen av mønsteret i kimonoen og
de myke foldene som brer seg rundt kunstnerinnens kropp, gir
bildet et stofflig nærvær. De mykner opp de strenge ansikts-
konturene og gir bildet en lyrisk stemning og ro. Det gir en
fornemmelse av at her er det et menneske som har funnet sin plass i livet.

Til daglig i mitt arbeid som terapeut møter jeg personer som leter
etter sin egen identitet. De er søkende og tvilende, mange er redde
for å danne et avtrykk, i frykt for at det ikke skal bli perfekt nok.
I møte med Finnes kunst opplever jeg en kontrast til dette. Her er
ingen ting retusjert, hennes portretter er direkte og ærlige. Det er
en kunstner som virker trygg på seg selv, en kunstner som har evnen
både til å fordype seg og fornye seg, og med en egen evne til å
frembringe mangfoldet i både sine modeller og naturen.

Kanskje har Lucian Freud rett i at alt man skaper er selvbiografisk.
Som terapeut er jeg i hvert fall sikker på at vi som mennesker
gjennom hele livet vil søke å forstå oss selv og vår relasjon til andre
mennesker og våre omgivelser. Jeg opplever at Finne igjennom sitt
kunstnerskap har beveget seg fra det ytre offentlige rommet og at
hennes fordypningsarbeider de siste årene har bidratt til en ny form
for nærvær både i forhold til seg selv og til sine modeller.

Åse Minde
Kunstpsykoterapeut

Jannes tekst, Janne Aass

Modellen tropper opp hos Kunstneren. Alt er gjort i stand.
Staffeli, stol, ovn, kluter og kull.
Modellen skifter til bunad.
Kunstneren lager presskannekaffe.
Vi går inn i en symbiose over knekkebrød, ost og tomater.

Jeg sitter meditativt stille imens kunstnerens blikk kommer og går,
akkompagnert av raske nakkebevegelser, imot meg, imot arket, imot meg, imot arket.

Sollyset skinner mykt inn av store vinduer ut mot en plen og smelter sammen med en leopardspettet katt.
Jeg seg kunstnerens konsentrerte blikk og kattens katteblikk med mitt eget stive blikk.

Jeg puster rolig og kjenner en dyp fred med et stenk av koffeinenergi.
Alt blir så tydelig når man er helt i ro.

Det swisher i papiret, dunker lett i platen på staffeliet når den dirrer av kunstnerens raske intense håndbevegelser med stiften.

Vi holder pauser.

Modellen ser på portrettet i progresjon, oppløsning og tilstramning som snart ligner kunstneren selv, snart modellen. Og som kunstneren sa på et tidspunkt: Nå ligner du din egen onkel.

Hodet er for stort, sa kunstneren. Neste dag var hodet borte, etter mye arbeid og slående portrettlikhet.

Kunstneren setter et rutet glass mellom oss. Hun beveger seg bak de små rutene. Hode og hender i rask tilsynekomst og tilbaketrekning. Jeg sitter rutefast. Hun går helt i ett med arbeidet, og ser med ett veldig ung ut. Det smitter over på meg som også føler meg uten alder.

Når jeg kniper øynene litt igjen legger håret hennes seg utover skuldrene som et nettverk av greiner og hun ligner en urtidskraft i en mosegrodd skog.

Litt stiv hånd, sier kunstneren. Hun vil ikke bli for tydelig og ikke for utydelig. Draperier, sier hun, hun vil jobbe med draperier.
Hun liker linjer, streker. Hun bedyrer at jeg ikke ser så gammel ut. Det er bare det at hun liker rynker, liker å tegne dem, mønstre som gir en følelsen av vekst, forfall og tid i forvandling.

Kunstneren er fornøyd med å ha fått til litt av ulveblikket, sier hun. Hvordan blikk er det tenker jeg begeistret. Villdyrkvinnen!
Jeg kjenner igjen sårbarheten i munnens uttrykk.

Give me a five, sier kunstneren, vi er ferdige.
Spurven kvitrer på tunet.
Snart sitter vi på mikrobryggeriet med en god sterk øl.

Janne Aass
Litteraturviter, skribent, performancekunstner.

Klesskifte på Olaf Ryes plass, Harald Flor

Gro Finne har siden slutten av 70-tallet stått fram som noe av en bymaler, og søkt sin visuelle næring i hovedstaden. Dette preger også hennes nye utstilling i LNM i Oslo

Der er Olaf Ryes plass gjennomgangsmotiv, men selv om motivene skifter med årstidene framstår Finne som noe annet enn en nøkternt registrerende impresjonist.
Parkrommet blir mer av en scene for vekslende stemninger, enn en stedsadresse som framstår med bestemte topografiske trekk på østkanten i Oslo. Dessuten spiller naturen hovedrollen midt inne i de urbane omgivelsene.
For det er først og fremst trærne som agerer i Finnes malerier og som hun aktiviserer på ulike måter med sin ekspressive penselskrift. Menneskenes rolle synes redusert til sittende og vandrende statister mens husrekkene rundt fungerer som scenografisk bakgrunn for de store, strebende stammene. Folk finner sammen i rekreasjon og ro når temperaturen tillater det, eller haster over gangveiene i blåst og kulde. Trærne står stødig- kronet i sol og vinternakne.
De visuelle værlagene- som angis med titler som "Oktobersol" og "Vårvind" går som nevnt ut over gradestokkens målestreker, og fanger inn stemninger.
Finne skifter effektivt synsvinkel og format i pakt med den karakteren hun søker, og slike regigrep virker delvis som en oppstrammer på strøkene.
Denne regien kan også ringe inn en hel liten historie, som i scenen med ei lyskledd gammel dame som støtter seg på stokken foran en mørk skulptursiluett på sokkel. Den vekker et ekko av Reidar Aulie inn i dagens parkrom.

Dagbladet 18.08 96, Harald Flor om utstilling på LNM

Tegning og teater, Ulla Uberg

Billedkunstneren Gro Finne har vært på teater . Kveld etter kveld over lang tid har hun sittet i salen og sett og tegnet. Nå kan publikum se og oppleve resultatet på Det Norske Teatret.
Mange kjenner maleren og tegneren Gro Finne fra før. Noen knytter bylandskap fra Oslo til navnet hennes, andre ser for seg frodige malerier med rause og saftige eller vare og poetiske strøk, alt etter hva hun vil formidle. Hun er en allsidig kunstner som ikke må plasseres i velkjente definerte båser. Nå viser hun tegninger og grafiske blad med teaterforestillinger som utgangspunkt.

Dette er verken skisser eller illustrasjoner av konkrete teaterstykker; heller ikke er de kommentarer til bestemte forestillinger. Å betrakte tegningene på den måten ville være å innsnevre uttrykket og gjøre det endimensjonalt. Tegningene på utstillingen er selvstendige kunstuttrykk skapt i samspill med det som har vært uttrykt på scenen.

I sin form, født som de er av en der- og- da situasjon, av en kunstner som er helt og fullt til stede, er tegningene resultat av kunstnerens vilje til å fange det flyktige som foregår på scenen. De nyanserte strekene står på papiret med spontaniteten i behold- vibrerende antydninger som til sammen skaper volum og helhet med et nytt og eget innhold. Det samme gjelder for de grafiske bladene. Og med den spontane streken som middel, er tegningen og trykket der med et innhold som varer utover kveldens teateropplevelse. " Det er alltid noe å finne hos skuespillerne - denne konsentrasjonen og den ørlille bevegelsen som kan romme så mye." Sier Gro Finne. "Jeg er opptatt av menneskelige relasjoner og den stille bevegelse. Derfor er jeg ikke så interessert i utstyrsteater. Jon Fosse er nok mer i min gate. Han har verken helter eller heltinner. Men med kunstnerisk poetisk form gir han mennesker av i dag verdighet"
Det samme gjenfinnes i tegningene uavhengig av hvilken teaterforestilling som har vært utgangspunktet.
Tegninger på teatret blir en ny relasjon mellom det flyktige og varige, mellom forestillingen som var og tegningen som er, mellom strekens mørke spor og et blankt ark.

Katalogtekst av Ulla Uberg til utstilling i det norske teatret