Why self-portrait?
Several prominent female artists have expressed themselves through self-portraits.
They are models in a tradition I am attached to. In the self-portrait, I can create myself in a shape I find valid, and I can expose myself the way I feel.

But who am I? I don't know and the image changes constantly.
To be an artist is not a role, it's something I do. It's to act, to perform, to create, to use my body, my eyes, my hands. To work up the materials, conduct the lines, roll out the colours. To report what I have been observing, as accurate and clear as possible.

Then an Image can revolve, maybe unexpected for myself or maybe strange and foreign for people that know me. Not like they think of me. It's something else, something new, and then I think I have gained something other people can recognise.

Hvorfor selvportrettet?
Det er for å framstille meg selv i en form som er gyldig, der jeg kan bli synlig som den jeg syns jeg er.

Men hvem er jeg? Jeg vet ikke og bildet forandrer seg hele tiden. Å være kunstner er ikke en rolle, det er noe jeg gjør. Det er å handle, å utføre, å gjøre, bruke kroppen, blikket, hånden, og reflektere over formen, massen, rommet. Bearbeide materialene, styre streken, valse fram fargen, skjære ut formene. For å gjengi det jeg har sett, så direkte og klart som mulig.

Da kan det oppstå et bilde, kanskje overraskende for meg selv, kanskje underlig eller fremmed for de som kjenner meg. Ikke slik de ser meg. Det blir noe annet, noe nytt, og da syns jeg at jeg har fått til noe som andre kan kjenne seg igjen i